Hva er Afasi?

Afasi er den medisinske betegnelsen på språkvansker som skyldes en skade i hjernen hos et individ som har gjennomgått en normal språklig utvikling inntil tidspunktet for skaden. Afasi kjennetegnes av vansker med å forstå og bruke tale og skrift på normal måte. (Reinvang)

En person som har afasi har fått en skade i språkområdene i hjernen. Hos de fleste mennesker ligger språkområdene i venstre hjernehalvdel. Det er vanlig å skille mellom fremre og bakre språkområde. Skaden kan føre til ulike språkvansker alt etter hvor i språkområdene den ligger.

Afasi er altså en språkforstyrrelse etter hjerneskade. Den rammer alle språkmodaliteter (forståelse, tale, lesing, snakking, skriving). Det er ofte andre vansker som opptrer samtidig med afasi, f.eks hemiplegi (kroppslammelse) og hemianopsi (synsfeltbortfall). Afasi er også et psykisk traume, det kommer ofte plutselig og uventet, innebærer alvorlige forandringer og sjokk. Afasi innebærer for mange et psykososialt problem da det kan medføre brudd i yrkesutøvelse, fritidsaktiviteter og kontakt med venner, noe som fører til isolasjon.

Afasi er ikke   

–         talelammelse etter stemmesvikt.

–         nedsatt hørsel.

–         realitetssvikt, atferds- og personlighetsforandringer.

–         manglende orienteringsevne for tid og sted.

–         tap av hukommelse for tidligere hendelser.

Årsaker til Afasi

Den vanligste årsaken til afasi er hjerneslag. Ca. 15000 mennesker rammes av hjerneslag hvert år i Norge. Ca. 85 % av hjerneslagene skyldes en svikt i blodtilførselen til hjernen (infarkt/blodpropp), 15 % skyldes en blødning i hjernen (hematom ”sprengt blodkar”). Det kan også forekomme små forbigående anfall (”drypp”) kalt TIA. Dette gir en kortvarig språkforstyrrelse, og går som oftest over i løpet av et døgn. Man kan også få afasi på grunn av hjernesvulster og andre sykdommer i hjernen, eller etter ytre hodeskader, for eksempel ved trafikkulykker.

Hovedtyper av Afasi

• Skade i fremre språkområdeGir en ekspressiv eller motorisk afasitype (Brocas afasi), som særlig går ut over pasientens evne til å snakke. Talen er langsom, med dårlig flyt. Den afasirammede strever med å få frem ord, ofte er det bare enkeltord som kommer nølende og anstrengt. Det er ufullstendige setninger med dårlig grammatikk (telegramstil) og pasienten trenger tid til å uttale (artikulere) ordene. Språkforståelsen, det andre sier, kan være ganske god, men å oppfatte sammensatte beskjeder kan være problematisk. Noen lærer å formidle mye ved miming, peking og gester i tillegg til ”nøkkelordene”. Ofte har pasienten lammelser i tillegg. Redusert lese- og skriveferdighet, mange kan ”skumlese”, men skrivefunksjonen er som regel dårligere.

• Skade i bakre språkområde Medfører en sensorisk eller impressiv afasi (Wernickes afasi), som påvirker evnen til å tolke eller forstå tale (”god dag-mann-økseskaft”). Talen kan være lett og flytende, men det er lite innhold, med mye bruk av ”nonsens ord” inn i mellom (rare/forvanskede ord). Pasienten har ofte vansker med å benevne, han lager nye ord (neologismer). Han har ofte lyd- og ordforvekslinger. Det kan derfor være vanskelig å få tak i hva pasienten sier. Det er vanligvis ingen, eller bare lette og forbigående lammelser. Lese- og skriveferdigheten er ofte nedsatt.

• Skade i utkanten av språkområdeneSkader som ligger litt i utkanten av de to språkområdene, kan gi anomisk afasi (ordletingsvansker). Pasienten har som regel ganske bra taleflyt, men leter etter ordene. Han beveger seg hele tiden ”rundt grøten”, bruker mange ord for å beskrive en gjenstand, men finner ikke nøkkelordet. Pasienten synes altså det er vanskelig å gi presise muntlige uttrykk for tanker og meninger. Han snakker likevel i fullstendige og grammatikalsk riktige setninger. Pasienter med denne type afasi har ofte god språkforståelse. De har ofte bare lette nevrologiske utfall.

• Skade som omfatter begge språkområdeneNoen har så storskade at både fremre og bakre språkområde er sterkt skadd. (Global, total, irreversibel afasi). Personer med denne type skade vil ha små muligheter til å kommunisere med ord, men kan ofte ha noen tilfeldige klisjeer i talen, og har tendens til å gjenta de samme ordene hele tiden (perseverasjon). Pasienten kan som oftest gi uttrykk for ja og nei, men bytter ofte om på dem. De har altså store vansker både med å få uttrykt seg og med selv å forstå. De vil ofte forbli avhengige av å uttrykke seg ved hjelp av mimikk og kroppsholdning. De fleste pasientene med denne type skade har dårlig verbal forståelse, men en godt bevart situasjonsforståelse (totalforståelse). Som regel inntreffer det også store lammelser og apraksi ved slike skader. Lese- og skriveferdigheten er betydelig redusert eller helt ødelagt.

• Noen kan ha så liten skade at de fleste synlige og hørbare symptomene forsvinner av seg selv etter en tid. Disse vil kunne gå tilbake til sitt tidligere yrke, eller eventuelt attføres til noe annet. Mange føler likevel at deres kapasitet er blitt betydelig redusert, og at skaden har merket dem for livet. Slike ”kamuflerte” funksjonsvansker fører ofte med seg psykiske problemer.

En som har fått afasi har altså ikke ”mistet språket”, men det er evnen til å bruke det i kommunikasjon som er skadet. Det er dessuten sjelden at en afasirammet har en ren afasitype, de fleste har en ”blandet afasi”. I tillegg kan språkvanskene arte seg forskjellig fra person til person. Noen har også tilleggsvansker i form av dysartri eller taleapraksi, andre igjen får vansker med syn og/eller hørsel. Dette gjør de afatiske språkvanskene mer komplisert.

Behandling

De er flere ulike faggrupper som inngår i arbeidet med en person som har fått afasi, men logopeden vil være den som arbeider med kommunikasjonen. I denne sammenhengen totalkommunikasjon. Når vi kommuniserer sender vi ut signaler med kroppen vår, ordene våre, stemmebruk, artikulasjonen og rytmen vi snakker i. Prinsippet er at man gjennom testing finner og tar utgangspunkt i de delene som er best bevart for derigjennom å styrke de skadede områdene. Logopeden kan informere og gjøre observasjoner, uformell og formelle tester, drive trening og være ”støttespiller”. I dette ligger bl.a individuelt tilrettelagt treningsopplegg, hjelp til å finne effektive strategier, motivasjon, forsterke følelse av egenverd, motvirke passivitet, isolasjon og depresjon, samt gi innsikt i funksjonsvanskene.

Opplæringsloven (§5.2) hjemler rett til språkhjelp. Det er viktig at den afasirammede blir henvist til logoped slik at hjelp vurderes og eventuelt settes i gang så tidlig som mulig.

Råd til kommunikasjon med en afasirammet

–         Sett av mer tid enn du gjør til ”en som snakker”.

–         Henvend deg i størst mulig grad direkte til den det gjelder.

–         Den afasirammede kan ikke snakke med flere samtidig.

–         Unngå bakgrunnstøy.

–         Pass på at den afasirammede kan ”lese” ansiktet ditt.

–         Ikke snakk fort og unngå lange setninger.

–         Det er som regel unødvendig å heve stemmen.

–         Snakk enkelt, men ikke barnslig, med normalt tonefall.

–         Prøv å formulere spørsmål slik at de kan besvares med Ja eller Nei.

–         Ikke skift tema stadig vekk, vær situasjonsrelatert.

–         Prøv å bruke kroppsspråket bevisst.

–         Prøv å bruke humor bevisst.

–         Ikke lat som om du forstår.